En bonde feller et tre i en av skogene i Telemark. Stokken blir lempa i vannet og fløta nedover elva til et sted der vannet er roligere. Her samles tømmeret, og etterhvert bindes det sammen i en flåte. Redskapen har forandret seg, men akkurat slik har tømmerhogst og fløting blitt drevet i Skiensvassdraget i hundrevis av år.

Allerede for tusen år siden ble slike tømmerflåter fløta, rodd eller seilt på Skiensvassdraget. Vassdraget vårt er ett av de eldste fløtningsvassdraga i landet. Det består av fosser, vann og elver som dekker store deler av fylket vårt. Skiensvassdraget ender i Skien, der tømmer har blitt sendt ut i verden eller har blitt til trelast ved sagene, slipt til tremasse ved tresliperiene eller blitt til papir i papirfabrikkene.

tegning_tommerflaate_kolle.jpg
FLÅTE: Vi tror at den første transporten av tømmer og brynestein foregikk på denne måten. Men seglet var nok en bjørk eller et annet løvtre.

FRA STEINØKS TIL SAGER

Da steinøksa ble tatt i bruk omkring 5.000 år f. Kr, kunne folk bygge hus og enkle båter, lage redskaper og felle dyr og fiender. Etter hvert ble øksene slipt, og de fikk hull til skaft. Den første tømmerhogsten og fløtingen begynte da redskapen var god nok.

02_oks.jpg
ØKS: Da redskapene ble gode nok, kunne folk hogge tømmer - både til eget bruk og for salg til andre.

Da jernøksa kom i bruk, begynte ei ny tid. Nå kunne folk rydde skoger, bygge større hus, drive gårder og bygge sjøgående båter med redskaper av jern. Det fantes ikke veier å transportere tømmer på, men ved hjelp av vannet kunne den tunge lasten fraktes. Tømmeret ble hogd langs elver og vann og fløta til stedet der det skulle bearbeides. Trolig var fløtingen i gang på 800-tallet, og så seint som i 1870-åra ble det seilt tømmerflåter fra Heddal ved Notodden til Skotfossen ved Løveid med mast og råseil.

Tømmerfløtingen gjorde at Skien vokste fram til en handelsby. Skuter kom fra Tyskland, Danmark og Nederland til Skien for å hente trelast. Borgere i Skien eide også mange skip som ble brukt til tømmereksport. På midten av 1500-tallet hadde byen 80 fartøyer. Tømmeret ble lastet på skip og seilt ut fra Skien, Stathelle og Langesund. Trelasten ble ofte betalt med korn. Det hadde vi lite av i Telemark.

03_maleri.jpg
RIKDOM: Slik så maleren H. Evensen for seg båten D/S Amtmand Aall med slep i Farelva.

Skiensborgerne ble rike handelsmenn på grunn av sagbrukene. Byen ble et viktig sagbrukssenter og seinere et senter for produksjon av papir. Sagbrukene vokste fram på midten av 1500-tallet. Da økte tømmerfløtingen på vassdraget kraftig. Skiensvassdraget var nummer to i landet når det gjaldt eksport av tømmer.

Rundt 1560 ble det satt i drift ei oppgangssag ved Ulefoss. Ulefoss ble et industristed på grunn av sagene og jernverket. Det var på nordsiden av elva, den sida der Ulefos Hovedgaard ligger, at sagene lå. Sagene på Ulefoss ble en konkurrent til sagene i Skien. I perioder var Ulefoss ett av de store sentrene for sagbruk i landet vårt.

Det meste av tømmeret som ble hogd i Telemark, ble fløta til Hjellevannet. Mellom Faret og Bakken lå «Kronteksten». En tekst er en lenke av tømmer. Kongen hadde førsterett til å kjøpe alt tømmeret, og det ble samlet opp i teksten før det ble solgt videre.

OPPGANGSSAGER

Fram til midten av 1500-tallet ble tømmeret behandlet på gårdene rundt i fylket. Verktøyene folk brukte var øks og handsag, som var betjent av to mann.

Den store forandringen kom med oppgangssaga. Ei oppgangssag har et sagblad som går opp og ned og sager stokken i bord og stolper. Sagbladet var koblet til et vannhjul. Når vannet fikk fart på hjulet, gikk sagbladene. Oppgangssagene kunne ha mange sagblader.

Før solgte bøndene sitt eget tømmer. Da sagene kom, gikk handelen over til kronen, altså Kongen, og skiensborgerne. Nå fikk de bruk for all trelasten som ble fløta nedover vassdraget. Den nye teknologien førte til en økning i hogsten i skogene, i fløtingen av tømmer og i salg av trevirke.

03_oppgangssag.jpg

1500-TALLET: Oppgangssagene ble tatt i bruk på 1500-tallet.

ILLUSTRASJON: VEST-TELEMARK MUSEUM

Det var fossene som ga kraft til oppgangssagene. I 1528 var de første sagene i drift i det som er Klosterfoss og Damfossen nå. På Eidet i Skien, det som er Bruene nå, ble det brent åtte renner i fjellet rundt 1560. Fjellet ble varma opp med bål slik at det sprakk. Det var Jørgen von Ansbach, bergmester ved Fossum jernverk, som satte i gang det arbeidet. Han henta teknikken fra gruvedriften. Slik lagde de kunstige fosser mellom Hjellevannet og Bryggevannet. Dette er blitt kalt «de første større ingeniørarbeider i Norge». Fram til 1600 ble det bygd mellom 50 og 60 store sagmøller (oppgangssager) ved fossene i Skien.

I 400 år framover var sagbruksdriften næringsgrunnlaget for sageiere og skogeiere. Sagbrukene som ble bygd, var enkle. Noen ganger var det flere sagbruk i samme renne. Dette var flomsager, som bare kunne gå når det var tilstrekkelig med vann. Under flommene hver vår og høst gikk sagene både natt og dag. Normalt var vannføringen stor nok til drift av sagene fire til fem måneder i året.

FLØTING

Tømmerfløting er transport av tømmer nedover vassdrag eller over sjøer. Tømmeret kan fløtes som «løstømmer» (enkeltstokker) eller i «sopper» eller «tømmerflåter» (flåter av tømmer som er bundet sammen). Løstømmerfløting i elver er det vi ofte forbinder med fløting. Inntil 2005 ble det fremdeles fløta tømmer i Skiensvassdraget til Union papirfabrikk i Skien. I januar 2006 ble det siste tømmeret fløta til Union, og dermed var det slutt for all kommersiell tømmerfløting i Norge.

Lenge foregikk fløtingen ved at hver enkelt tømmereier fløtet tømmeret sitt ned til Faret. Der ble det samlet i «Kronteksten» og solgt. Fra bekker og elver, ble tømmeret brakt til Norsjø ved enkeltmannsfløting. Her ble stokkene samlet i flåter, som ble ført til Kjeøya sør i Norsjø med vær og vind - noen ganger også med seil - det vil trolig si et bjørketre. Derfra ble tømmeret firt eller «skutt» gjennom Skotfossen.

04-flotning.jpg
FAREFULLT: Fløteryrket var farlig, og mange liv har gått tapt gjennom tidene. Her jobber fløterne med å løse opp en tømmervase, og en av dem henger i et tau som blir holdt av karene i fjellsiden.

FLØTERNES JOBB VAR FARLIG

Vi vet lite om hvordan selve fløtingen foregikk og hvordan fløterne jobbet. Den eldste skildringen vi kjenner er fra 1775, der naturforskeren Otto Fr. Müller skildrer fløtingen i Vrangfoss slik:

Dette Arbeide er, især ved de store Vandstyrtninger over mange underliggende Klipper, forbunden med ikke liden Fare. Man ser der den adstadige Nordmand i en liden Baad med en stor Stage, at fare ud paa de skummende og ligesom kaagende Vande, heftigen at tilbagedrives af Strømmen, igien at fare an, midt i Skumningen at naae Toppen af et lidet over Vandet ragende Skiær, springe ud paa samme, fæste sin Baad derved, og nu under den heftigste Brusen og Buldren at løsrive Bielkerne, og at give dem en Vending derhen, hvor de uden Beskadigelse kan passere. Det er et trefligt Syn og en Veiklang, som høres paa nogle Miles Vidde. Uden denne Forsorg vilde mange komme i Fossen, hvor den er heftigst, og der adsplittes som Svovelstikker.

Bøvassdraget bød på store utfordringer for fløtningsfolkene. Slik beskriver Østvedt arbeidsforholdene for fløterne:

05_satajuvet.jpg
MALERI: Slik ser en kunstner for seg fløting i Satahullet i Seljordvassdraget. Hentet fra «Fløtning i Telemark gjennom 300 år», Einar Østvedt

.. men verst var det beryktede Satahullet, der elven går ned i et dypt juv med loddrette sider. Her ble det nødvendig å kle fjellsidene med treskjermer, men likevel satte tømmeret seg ofte på tvers og dannet svære hauger. ... Det er lite å undre seg over at fløterne likte seg dårlig hver gang de måtte ordne opp i tømmerkaoset nede i Satahullet. De måtte fires ned i tau, og da fallet er sterkt, var tømmeret klemt så voldsomt sammen at det reiste seg på ende og sto som et skjærerede. Den som hang i tauget, måtte være lettvint som en akrobat, og han som holdt tauget, måtte være både sterk og stø. Forstmester Selmer, som engang påtok seg brøtningen i Vallaråi, har fortalt at han da bare hadde én mann som våget å gå ned i Satahullet. Han fikk senere med god grunn navnet «Livlausen».

REGULERING AV VASSDRAGET OG KANALBYGGING

I vassdraget vårt har det blitt fløta tømmer i smale og krokete elver og i fosser. Opp til en tredel av tømmeret kunne bli ødelagt underveis. Før kanalene ble bygd (1861 og 1892) kunne det ta tre år å få tømmeret fra Bandak til sagene i Skien. Derfor er store deler av fløtningsveiene blitt regulert for å lette arbeidet. Det ble sprengt bort fjell, og det ble bygd dammer.

Strekningen Norsjø - Skien ble regulert på 1500-tallet. Skotfossen hadde alltid bydd på store problemer. Mye av tømmeret ble ødelagt der. I 1578 ble det bygd dam i fossen slik at arbeidet med tømmeret skulle bli enklere. Samtidig ble det bygd to sager ved fossen.

bygging_vrangfoss_01.jpg
VRANGFOSS: Bildet viser byggingen av Vrangfoss sluser. For å bygge slusene måtte fossen ledes ved siden av byggearbeidene.

Den norsk-danske nasjonaløkonomen Christen Pram reiste gjennom Telemark i 1805. Han skrev i en beretning at det til evig tid kan hentes store tømmermengder fra Telemark. Andre var nemlig engstelige for at det ble hogd så mye tømmer i Telemark at skogene kunne bli utryddet. Det skjedde ikke, og trelasteksporten fra Telemark var i en periode den aller største i landet.

Pram så at Vrangfoss var et problem. Fossen sperret og forsinket tømmeret fra et stort og skogrikt område i fylket. Han var den første som tenkte seg at en kanal kunne gjøre tømmerfløtingen lettere.

FRA KANALHISTORIEN: DEN VRANGE FOSSEN

Bønder i Vest-Telemark og nedre Telemark hadde fløta tømmeret sitt til sagene i Ulefoss og Skien i flere hundre år. Særlig lagde strekningen der slusene i Bandak-Norsjøkanalen ligger nå, problemer for tømmerfløtningen. Det var Vrangfoss som var spesielt vrien.

07_vrangfoss.jpg
FOSS: Når en ser bilder av Vrangfoss, er det lett å forså at det var vanskelig å fløte tømmer her.

Før kanalen ble bygd, gikk Vrangfoss gjennom et trangt fjellskar i en strekning på et par kilometer. Der kilte tømmeret seg fast flere steder og hopet seg opp i store vaser. Mange tusen stokker kunne hekte seg sammen og tette til løpet. Tømmeret kunne bli liggende i flere år. Opptil 14 mann kunne arbeide med å løsne tømmervasene. Dette var farlig arbeid, og flere som drev med dette, mistet livet. Bøndene tapte på at tømmeret lå fast i Vrangfoss. De fikk ikke betaling før stokkene deres var levert til tømmerhandlere og sagbruk. Tømmerhandlerne var gjerne rike og hadde råd til å vente med å ta ut tømmeret til tømmerprisen var god.

VANN TIL SAGENE

07_kart_skien.jpg
SAGENE: Kartet fra 1681 viser sagrennene i Skien. Det går an å se at en dam i Klosterfossen kunne samle opp vann til bruk i sagene gjennom en større del av året.

Å demme opp vassdraget og å bygge kanal hørte tett sammen. Fra midten av 1800-tallet var det flere som tenkte seg at en kunne bygge kanal på strekningen fra Norsjø til Skien, både for enklere transport og for å gjøre tømmerfløtingen lettere.

Samtidig ønsket man å demme opp Hjellevannet i Skien slik at sagene kunne gå i en lengre periode hvert år. Det var et problem for sageierne at sagene bare kunne gå en kort periode hver sommer. I år som det regnte lite, kunne sagene bare holdes i gang i seks til åtte uker. Dammen i Hjellevannet skulle samle opp vann slik at det ikke rant ut i fossen og ble borte. Når en samlet opp vannet bak dammen, kunne det slippes gjennom sagrennene over en lengre periode, og sagene kunne gå i en større del av året.

I 1845 ble den første sirkelsaga tatt i bruk i Skien. Chr. H. Bloms nye sagbruk bestod av to vannhjul, som drev 28 sagblad. Etter hvert installerte også resten av sagbrukene sirkelsager.De gamle oppgangssagene hadde blader med grove tenner. Det førte til stort svinn, og hver stokk ga forholdsvis få bord. Sirkelsaga var mer effektiv og ga bedre resultat.

Problemet var at sagene ennå ikke hadde vann gjennom hele året. Produksjonen ble for liten. Behovet for jevnt, stabilt driftsvann var stort. Dette var en av de viktigste grunnene til å regulere vassdraget og å bygge Nors-Skien kanalen.

I 1854 kunne arbeidet med byggingen av kanalen begynne. Vannet ved Skien ble demt opp til 14 fot, rundt 4,5 meter, over havet. Norsjø skulle også reguleres.

TRELASTEN BLIR INDUSTRI

I siste del av 1800-tallet forandret forholdene i næringslivet seg. Vannet var demt opp, og sagene fikk det vannet de trengte. Men snart tok dampsagene - det vil si sager som ble drevet av dampmaskiner - over for de gamle sagmøllene. Etter hvert ble slepebåter tatt i bruk i tømmerfløtingen, og tømmeret ble slept til de nye dampsagene, som ikke trengte å ligge i en foss. I 1870 ble Vauvertsagen i Skien bygd om til det første tresliperiet i vårt distrikt. Da Norske Skog Union la ned papirfabrikken i 2006, var det slutten på mange hundre års sammenhengende treforedlingsvirksomhet i Skien.

07_borchgrevink.jpg
Axel Borchgrevink var 22 år da han ble ansatt som foreningens første fløtningsinspektør. Han var også kanalens første direktør. For disse to jobbene fikk han en årslønn på mellom 600 og 700 spesidaler. Til sammenligning tjente kassereren i Fløtningen 60 spesidaler i året.

SKIENSVASSDRAGETS FELLESFLØTNINGSFORENING

I 1862 ble Skiensvassdragets Fellesfløtningsforening dannet. Det var mange små fløtningsforeninger som var aktive over hele Telemark. I 1862 ble flere av disse slått sammen, og den nye, store fløtningsforeningen ble etablert. Seinere ble alle fløtningsforeningene i Telemark med i Skiensvassdragets Fellesfløtningsforening.

Det siste tømmerlasset ble fløta til Union i Skien i januar 2006. Det avsluttet tømmerfløtingen i Norge. Nå er det ikke fløting i noen elver, og fløtningsforeningen ble avviklet i 2007.

flotningen_12.jpg
BIEN: D/S «Bien» var en av de første dampbåtene fløtningen tok i bruk. Bien var også den første båten som gikk gjennom slusene og helt opp til Dalen.

BÅTENE TAS I BRUK I FLØTNINGEN

I 1852 ble to dampbåter tatt i bruk i fløtningsarbeidet. «Statsråd Stang» gikk på Norsjø og Heddalsvannet mens «St. Olaf» gikk fra Strengen til Dalen. Båtene kom i deler til Telemark. «Statsråd Stang» ble satt sammen i Fjærekilen mens «St. Olaf» ble bygget ovenfor Lunde.

Seinere ble flere båter kjøpt inn. Den første het «Sannarp» og kostet 8.000 kroner. Den hadde så svak motor at den ikke kom opp elva til Notodden i vårflommene. «Bien» ble kjøpt året etter. Den hadde en dampmaskin på 60 hestekrefter, og var den første båten som gikk helt fra Skien til Dalen etter at slusene mellom Ulefoss og Flåvann var bygd.

1889 kjøpte fløtningsvesenet dampskipet «Rjukan» for 3.000 kroner. Båten var bygget av jern på Akers mek. Verksted i 1864. Den var helt åpen og hadde en dampmaskin på 35 hk. Fram til 1886 stod «Rjukan» for all passasjer- og godstrafikk på Tinnsjøen.

08_baater.jpg
STOLTE DAMPSKIP: Fløtningens tre dampbåter fotografert i 1911 i Hjellen i Skien. «Ørnen» og «Erik» er fremdeles i drift i Grenland, men «Axel» er solgt ut av distriktet. På 50-tallet ble båtene bygd om og fikk installert dieselmotorer.

23. mai 1901 ble slepedamperen og isbryteren «Erik» levert fra Porsgrunds mek. Værksted. Båten hadde en maskin på hele 150 hk. To år seinere kom en ny slepebåt til distriktet. «Axel» kostet omkring 23.000 kroner og hadde en maskin på 80 hk. I 1905 kjøpte Fløtningen den sterke bukserbåten «Ørnen». Den var bygd i 1902, hadde 80 hk maskin og kostet 21.000 kroner. Nå er «Ørnen» lystbåt. Da det siste tømmerslepet gikk til Union, var det «Ørnen» som fikk den tvilsomme æren med å avslutte den lange fløtningsvirksomheten i Telemark.

BILER I TØMMERTRANSPORTEN

Fra 1932 ble bil brukt til transport av tømmer i konkurranse med fløtingen. I starten ble bilene brukt til å kjøre tømmeret fra skogen til nærmeste store vassdrag, der båtene tok over. En del tømmer ble også kjørt direkte fra skogen til bedriftene som skulle bruke tømmeret. Det gjaldt spesielt tømmer fra Heddalsvassdraget.

Fløting og biltransport foregikk side om side, men hele tiden har bilen tatt over større og større deler av tømmertransporten. Likevel ble det fløta tømmer i Skiensvassdraget helt fram til nedleggingen av papirproduksjonen i Skien i 2006.

bilde_15.jpg
SISTE: MS «Ørnen» med det siste tømmerslepet på vei til Norske Skog Union i desember 2006.




| More